God, ny, norsk musikk? Ny trio leverer en godt blandet sjangermix

Ikke like mange hører på album nå som for et par tiår siden, men Ellen Andrea Wang, Andreas Ulvo og Erland Dahlen holder liv i kunsten med en ny, knakende god plate.

Trioen fra venstre: Andreas Ulvo, Ellen Andrea Wang, Erland Dahlen

foto: ulvo.no

Den ferske skiva til den like ferske trioen, «Diving» starter med en transe-aktig pianointro levert av Ulvo. Det er introen til det første sporet «Air». Så skinner Wangs stemme gjennom. Ved hjelp av flere overdubbinger harmoniserer hun med seg selv. Det er en klokkeklar klang som utgjør en rolig, behagelig melodi. Etterhvert kommer også Dahlen inn på trommer. Det bygger seg opp, og snart ender sporet opp i en herlig liten pop-intro.

Det jazzes opp

Tempoet økes, fremdeles i popverden, men med nye, spennende harmonier. Så lyder refrenget til spor 2, «Brighter Days», og nå jazzes det virkelig opp. Bassen, som også spilles av Wang er heller transparent;  det er det vokalen som gjør, og jeg klager ikke. Mer spennende rytmer blir det på Dahlen, og Ulvo leverer nok en glatt pianodel.

Det neste sportet, «Follow Me» er et av høydepunktene på platen, og det mest intense sporet så langt. Det er et spark i baken inn i jazzland. Hele trioen har hver sin runde med improv, og Ulvo spiller en uforglemmelig solo på el-pianoet. En sang med toppkarakter.

God disposisjon

Lytteren får rom til å puste på neste spor, nå tilbake til deilige harmonier og myke tepper av synther og melodisk perkusjon. Et av punkene som gjør skiva så bra er hvordan sangene er disponert. Plata starter rolig, bygger seg opp, så rolig igjen, og det blir aldri for mye av det gode. Sangen som nå spiller heter «Fjord Ferry». Tittelen skriker Norge, men musikken er ikke typisk norsk. Wang har inspirasjoner fra alle sjangre, og blander dem lekkert i «Diving»

En dukkert til en ny sjanger

Aggressive synth-linjer, kraftig stemme fra frøken Wang. «Perfect Danger» minner veldig om en god gammaldags rockelåt, men Ulvo jazzer den fint opp med en psykedeisk solo. Teksten handler om å gå inn i noe ukjent, den perfekte faren, perfect danger. Wang formulerer dette som å dykke ned, eller diving, som og knytter sporet til albumet, og hindrer det for å bare være en annen singel.

Lekker bassgang

Så kommer tittelsporet. Relativt kort, et lite minutt bare, men et herlig minutt med bare Wangs fortreffelige kontrabasslinjer. Ingen effekter. Det er et ærlig spor. Kort men godt, et annet høydepunkt på platen.

Krydret poplåt

«Heart Beat» er en tradisjonell poplåt, med små RnB-biter her og der. En sang om kjærlighet. Wang synger som en som alltid skifter mening, en som pleide å være perfekt. Stikkord: pleide. Ganske standard tekst, og hadde det ikke vært for et aldeles tett og presist band som spiller et interessant komp hadde låta bare blitt standard, men trioen tar selv det gode gamle og puster nytt liv i det. Deler av soloen fra der forrige sporet sniker seg inn. Det kommer uventet, og spicer opp en ellers kanskje litt treig låt.

Ellen tar sin plass

«High 5» gir rom for Wang. Hun er hovedfokuset i dette sporet, både på vokal og bass. Hun harmoniserer med selv igjen. Sangen byr på en interessant rytme, og noen ganske funky harmonier inn i mellom. Alt i alt et rolig lite spor, men igjen, fremført med glans av bandet.

Tilbake i godstolen

Vi trekker oss tilbake igjen. Ulvo spiller en seig melodi på flygelet, akkompagnert av rolige strykere og en glatt bassgang levert av Wang. «Sacred» som låten kalles, er det roligste på platen, og det kommer akkurat i tide. Wang holder seg til kontrabassen sin på dette sporet, og hun gir Ulvo plass i rampelyset. Pianospillet hans er feilfritt. Men Ulvo trekker seg tilbake midt i sporet, og Wang leverer en aldeles vakker solo mens Dahlen bygger opp stemningen med symbaler som gir ekstra dynamikk i sangen. 

«Sacred» fader ut til intet, men går full sirkel med at introen spilles helt på slutten av sporet.

Enden er nær

Siste låt, «Holding On». Et drømmeaktig spor, med masse små effekter her og der. Wang bruker en såkalt Vocoder, et elektronisk aparat som gir stemmen hennes en robotaktig og metallisk lyd. Etter de nok en gang transe-aktige teppene av synth, piano, vokal og bass, kommer Dahlen inn med en stødig rytme som puster liv i låten. «Holding On» spiller på mange av de samme harmoniene og bevegelsene som på forrige spor, og det skaper en slags kontiunitet i hele plata. Det siste sporet oppleves som en skikkelig avslutning, ikke bare en annen sang klasket på skiva. Sangen avslutter på en liknende måte albumet starter på, noe som er på å sette punktum på en helhet. Wang ber om å «Don’t let go», og sporet fader ut til en tilfredsstillende slutt.

Det oppsummeres

Man kan ikke annet enn å anbefale, selv til dem som ikke er jazzere. «Diving» er en riktig god introduksjon til sjangeren ettersom den ikke bruker jazz som stempel for musikken, men heller som konsept for å friske opp mer tradisjonelle låter. Tre personer i et band kan høres lite ut, men alle i Wang-trioen utfyller hverandre på en fantastisk måte, helt ut til at man kanskje ikke legger merke til hver enhet, men heller et fullstendig og helt musikalsk bilde. Talentfulle musikere, bare original og inspirerende låtskriving, en utrolig plate og sist men ikke minst en positiv overraskelse.

Anmeldt av Jonas i 10a

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s