Jonas sin musikkspalte: Den fantastiske nummer IV

‘Led Zeppelin IV’  av Led Zeppelin er regnet som et av bandets beste, og med god grunn. Dette er den siste utgaven av musikkspalten.

led-zeppelin-1971-la

Det britiske rockebandet Led Zeppelin slapp sitt fjerde album november 1971, bare to år etter debutplaten. Selv om Zep riktignok ikke var særlig kreative med navnene på platene frem til nummer fire (‘Led Zeppelin’, ‘Led Zeppelin II’ osv…), var bandet i en særdeles kreativ periode på denne tiden. Zep er kjent for å ha eksperimentert med mange forskjellige lyder og stilarter, og ‘Led Zeppelin IV’ er kanskje det mest polerte og best realiserte eksempelet på det. På skiva finner lytteren alt fra salige folketoner til rabalder av forvrengte gitarer i utradisjonelle taktarter. 

Det første sporet er et smell av en åpner. ‘Black Dog’ starter stille før stormen, og så vrenger Robert Plant ut en vokal bare han kunne ha gjort. Så høyt, så kraftfullt – frysninger. Så kommer resten av bandet inn: John Bonham på batteri, John Paul Jones på bass, og sist men absolutt ikke minst, Jimmy Page på gitarer. De spiller det tøffeste, råeste riffet i 70-talls rockens historie, og dette er i 71! Page roper, bandet svarer, teksten er frekk og lekende, og alt resulterer i en sang fra øverste klasse. Bonham spiller med en energi og groove få trommiser kan måle seg med, og like få gitarister og bassister kan måle seg med talentene Page og Paul Jones. Hvis jeg skulle anbefale en sang fra skiva blir det ‘Black Dog’, men det er stor sjanse for at du kanskje har hørt et av sporene før…

Spor nummer to, ‘Rock And Roll’ er en mer tradisjonell Zeppelin-sang med en bluesy feel og raske rytmer, fremført med glans av den gyldne britiske kvartetten. Stilige greier, mer lettfattelig og tradisjonelt, men fremdeles helt knall. Her hører vi også Ian Stewart på piano, som har gjort seg kjent som Rolling Stones sin pianist. Videre har vi sangen ‘The Battle of Evermore’, og her begynner miksingen og triksingen med stilarter. Her hører vi en totalt akustisk fremførelse, bla.a. med John Paul Jones på mandolin. Det hele minner om noe rett ut av Tolkiens bøker, noe som platecoveret også hinter til. På en merkelig måte passer denne folketonen som tilsynelatende er fra middelalderen overraskende godt inn i hele platearrangementet. Hele ‘Led Zeppelin IV‘ har et organisk preg, selv på de tyngre og elektriske sporene, og jeg føler at produksjonen limer alle sangene sammen på en fremragende måte.

Så kommer den store, den gigantiske sangen – ‘Stairway To Heaven’. Denne har du hørt, garantert, og om du ikke har hørt den må du slippe alt du har i hendene og høre den nå med det samme! Man kan enkelt skrive et helt innlegg bare om denne sangen, så jeg vil holde meg kortfattet. I konteksten av ‘Led Zeppelin IV‘ fungerer ‘Stairway‘ som en kobling mellom det akustiske og det elektriske – sangen starter veldig intimt med Jimmy Page helt alene på kassegitar, men snart kommer elektriske gitarer, bass, og til og med litt synth med i lydbilde. Nydelig sang, nydelig performance, gå og hør den nå, anbefales!

‘Misty Mountain Hop’ er i stor grad et hopp i en tyngre retning. Sangen er bygget rundt et repeterende tema, og hele arrangementet skriker 70-tallet på beste mulige måten. Robert skriker, gitaren til Jimmy skriker, trommene dundrer. Good stuff. Her spiller John Paul Jones elektrisk piano, og han får krydret opp sangene på hele plata godt med alle instrumentene sine. Så kommer ‘Four Sticks’, en energisk og drivende låt som inneholder både akustisk og elektrisk spill. Både ‘Misty Mountain Hop’ og Four Sticks’ kunne lett passe på et av de forrige albumene til Zep, og de har den spesielle og flotte Zeppelin sounden.

‘Going To California’ er et godt pust i bakken. En intim sang med få spesielle effekter, for det meste bare akustiske strengeinstrumenter og vokal. Led Zeppelin får vist hva de er gode for, og at de kan angripe hver en sjanger med stil. ‘When the Levee Breaks’ er det siste og et av de tøffeste sporene på hele skiva. En helt unik trommelyd, skrikene munnspill fra multitalentet Robert Plant, og en akkordprogresjon som bærer et herlig preg av go’ gammaldags 70-talls hardrock. En perfekt avslutning på et av de beste rockealbumene gjennom tidene.

Selv om ‘Led Zeppelin IV’ regnes som et rockealbum, mener jeg at musikkelskere av alle sjangrer kan sette pris på skiva. Plata bærer preg av folkemusikk, en dæsj dissonans, og et par jazzete taktarter. Albumet anbefales på det absolutt sterkeste, og det har jeg ment hel siden jeg støtet på platen i en sliten platesjappe i løkkeveien i fjord. Rock and Roll! 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s